Samhandling mellom politikk og næringsliv
Skjervøy er en liten kommune. Rundt 2900 innbyggere. Befolkningsnedgang. Utfordringer med å holde på kompetanse som øvrige kommuner i Nord-Norge. De har derimot en stor styrke: Sjømatnæringen. Og den har de jobbet sammen om.
Betydningen av sjømatnæringen, og ikke minst havbruk på Skjervøy, ble av ordføreren beskrevet som årsaken til at Skjervøy er oppreist. 46 % av slakteriproduksjonen i Troms og Finnmark fylke ble i 2020 utført på Skjervøy. Det ble landet 4300 tonn rund fisk på Skjervøy, noe som er 75 % i Nord-Troms. Skjervøy har 1,2 % av befolkningen i Troms og Finnmark fylke, men 3,7 % av fylkets registrere sysselsetting innen fiske, fangst og akvakultur. 8,9 % av sysselsettingen innen næringsmiddelindustrien, der mottak/slakteri inngår. I 2020 var det 690 personer direkte sysselsatte i sjømatnæringen i Skjervøy. Jeg nevner befolkningsgrunnlaget på rundt 2900 igjen.
Skjervøy hadde ikke fått dette til hvis man kranglet om lokaliteter for oppdrettsnæringen i kommunestyret, eller hvis opposisjonen og posisjonen i kommunestyret ikke greide å snakke sammen. Man fikk det til fordi man snakket over partigrensene, hadde god kommunikasjon og dialog med øvrig næringsliv, og fordi administrasjonen og politikken forsto hverandre. Det var lett for administrasjonen å effektuere politiske tiltak fordi man var samsnakket og forsto hverandre. Det var en forståelse for hvordan regelverk, lover og forskrifter fungerte. Det var en forståelse for at næringstiltak krevde kompetanse og ressurser.
Vil kommunestyret i Sør-Varanger kommune greie samme øvelse når man skal behandle den fremtidige kystsoneplanen for Varangerfjorden? Vil man basere beslutningen på samtaler på tvers av opposisjonen og posisjonen? Vil man legge til grunn fakta og kunnskap? Vil fiskeri og oppdrett snakke sammen? Vil man greie å se det beste i hverandre og trekke de store linjene sammen?
En nøkkelfaktor på Skjervøy var, og er, at man snakket godt sammen. Når større aktører som Lerøy Aurora og Mowi etablerte seg på Skjervøy så snakket næringslivet sammen om hvordan de kunne spille hverandre gode. Og kommunen var en bidragsyter for at de store aktørene skulle bruke de mindre aktørene. De store investeringene og utbyggingene på Skjervøy var ikke offentlig, de var privat. Hvis man snakker med Alta kommunen så vil de fortelle samme historie. Der er det heller ikke kommunen som driver massiv utbygging som lokale entreprenører nyter godt av, det er de private aktørene som driver utviklingen videre. Sammen. Kommunen er derimot en premissleverandør for gode reguleringer. På Skjervøy var nedfellelsen av et arealformål rettet mot sjømatnæringen en stor faktor i at Mowi etablerte et stort settefiskeanlegg og investerte 400 millioner kroner.
Betydningen av å snakke godt om hverandre og prøve å forstå hverandre kan ikke kommuniseres godt nok. Og beslutninger må være basert på fakta og kunnskap, ikke følelser og påstander.
I møtet på Skjervøy deltok også Erling Haugan fra fiskerlaget. Han er fisker på Bugøynes (og samboer med min svigermor). Det er naturlig å tenke at det kan komme konflikter mellom oppdrettsnæringen og fiskeriet. Noen interesser vil nok kollidere. Stikkordet her var nok en gang samhandling og dialog.
Det er utrolig hva man kan utrette hvis man snakker med hverandre istedenfor om hverandre.
Nyheter
